We LOVE Los Angeles!

INNLEGG POSTET 18.02.2014.

Gjesteblogger: Mie Andersen!!

Av sikkerhetsmessige årsaker tok vi heller bussen til Los Angeles i stedet for å leie bil.. Det var to slitne jenter med søvnmangel og fyllenerver som satte seg på Megabus sin rute fra Nevada – California kl 15.15 tirsdag 11.februar. Med en nå dårlig pakket ryggsekk og alt for mye håndbaggasje fant vi setene våre i andre etg. på bussen, sank ned i setene og prøvde å sove litt de 6 (?) timene ferden til LA skulle ta. 

Dette viste seg å være vanskeligere enn først anntatt, så timene gikk med til å glo ut av vinduet, filme litt, og se på bildene vi hadde fyllt opp mobilene med fra kvelden før. Det kom flere overraskelser for oss begge, da det viste seg at store deler av kvelden var glemt? Men for en fantastisk morro bildekavalkade det var!! Litt sånn følelse som i Hangover 1, da gutta ser igjennom kameraet for første gang, og da får svar på mange ubesvarte spørsmål. I denne filmen blir gutta enige om å se igjennom en eneste gang, så slette alle bildene, men vi er da av typene som byr på oss selv. Nå skal det sies at kvelden ikke ble like vill som i Hangover, men det er gangske tydelig på bildene, at vi koser oss og har det gøy !

Vi er mennesker som byr på oss selv, og vi vil gjerne dele humoren vi opplevde når vi så igjennom mobilene våre på bussen til LA. Her er et redigert utklipp av hva vi fant..

 

Vi visste ikke stort om hvor vi skulle av i LA, men fant ut etter et kjapt søk på nett at Downtown LA var bydelen. Hva som var hvor eller hvor noe lå i forhold til hverandre, det hadde vi rett og slett ikke sjekka ut enda. Så langt var det eneste vi hadde fått med oss om LA, det Kirsti Billing hadde fortalt oss på forhånd, evnt noe vi har sett på tv (les. Pasific Blue og Lov og Rett i LA). 

 

Da vi gikk av bussen i LA var vi langt i fra uthvilte, sultne, tørste og hjemløse? Det som gjalt nå var å finne et sted å sove, og jo før jo bedre. Klokka var allerede blitt 21, og med med to så dessorienterte, slitne surrehuer fra Fredrikstad, var den beste løsningen der og da å finne en taxi. For å gjøre en lang historie kort, endte vi tilslutt opp på super8 motell i Downtown LA. Her fikk vi, som de erfarne (!) backpackerne vi er pruta ned prisen på rommet og slengt fra oss sekkene. Heldigvis lå det en Dominos Pizza på neste kvartal fra motellet, og kveldens siste (og første) måltid ble inntatt her? Nå var det natta for denne dagen. Dersom vi skal komme med ett godt råd til noen som skal ta samme reise som oss – ikke, under noen omstendighet dra på Vegas-party-like-it´s-your-last-night-fylla kvelden før du skal krysse ørkenen?


 

Utvilte og fornøyde våknet vi opp til California blue skyes og en skikkelig amerikansk frokost på motellet: Svære nystekte vafler med smør og sirup, kanelsnurrer (varme), yoghurt og appelsin. Alt var godt, men ikke direkte sunt, men nå viser det seg at som backpackere, så spiser vi hva som helst så lenge det er inkludert i prisen 🙂 

Etter ett lite kvarter på nettet på et wifisignal som var flere ganger bedre enn på MGM Grand, finner vi raskt ut t vi ikke bor så sentralt som vi ville. Takket være google maps, slenger vi oss nå på buss nr 2 til 6700 Sunset boulevard og sjekker inn på Hollywood Guest Inn. De kaller seg et hotell, men standarden er værre en motellet vi nettopp dro fra. Ganske råttent, men beliggenheten er fantastisk! Det tar oss akkurat 3 minutter å gå opp til Hollywood Walk of Fame, og Hollywoodskiltet ser vi fra inngangen til «hotellet».

Dagen går med til å traske rundt og orientere oss i denne enorme byen. Vi møter en islandsk produsent på Snowwhite hvor vi tar en øl, og han forteller oss hvilken buss vi skal ta i morra for å komme ned til Santa Monica Beach. 

Det er buss 704 som tar oss den 90 minutter lange veien fra Hollywood til Santa Monica. I LA er det mye rart som dukker opp på bussen, og i 90 lange minutter føler vi at vi er de mest normale menneskene på jord? Synet og luften som møter oss når vi går av bussen er fantastisk. Stranda er enorm, og havet ser ikke ut til å ta slutt i noen retninger. Lufta er klar med en lett varm bris i lufta. Her skal vi kose oss de neste timene!

Vi går først ut på Santa Monica Pier for å se litt på folka. Vi har kommet over en ny hobby her i statene vi kaller peoplewatching. Ny yndlingsaktivitet. Solbriller er et must 🙂

Vi leier to sykler og cruiser av gårde i retning Venice Beach. Det er en fantastisk promenade å både gå, stå på rollerblades, sykle, eller kjøre segway. Alle holder på med sitt, og her her kjenner vi skikkelig på den chille california stemningen vi har hørt så mye om. LA blir bare bedre og bedre.. Lunsjen tar vi et stykke forbi Venice, men velger å snu siden vi fortsatt har mer vi vil se og gjøre i dag. Et par stopp innom skateparken, musle(?) beach og kunstnerne som henger utenfor Venice, før vi tar de siste tråkka tilbake til Santa Monica.

Før vi finner bussen tilbake til Sunset, svipper vi innom The Apple Store på 3rd street og går til anskaffelse av et par nye iPhone 5s. I statene er det halv pris på eple-produkter, så dette har vi gledet oss til lenge. De gamle mobilene våre har sett sine bedre dager og er ikke til å stole på videre gjennom reisa vi fortsatt har ca 9 uker av.

Tilbake på hotellet slenger vi sammen det vi har av skittentøy og trasker i vei et par kvartaler til et myntvaskeri. Vi reiser videre til sør-amerika i morgen og det er allright å pakke sekken med mer rene enn skittne klær. Dette er ikke lett å finne ut av for to enkle jenter fra østlandet, men med god hjelp fra en hyggelig asiatisk dame får vi satt på tre maskiner med påfølgende tørking. 

Middagen inntas på en italiensk sjappe like ved vaskeriet, og trette, lett solbrune og veldig gira på LA, kaller loppekassene på oss. 

Dagen har kommet for at vi skal si adjø til USA og statene for denne gang. «Frokosten» som tilbys ved dette «hotellet» er kaffe og donuts. Med ekstra sukker. Men nok en gang er dette gratis og dermed uaktuelt å takke nei til. Vi pakker denne gangen sekkene litt mer nøye, og plukker ut flere plagg og to par høye hæler som ikke skal følge oss på resten av reisa. Vi sjekker ut og finner veien til det lokale postkontoret. DET ER IKKE BARE BARE Å SENDE EN ESKE MED DIV HJEM TIL NORGE? Det tar oss nesten en time og 66$ å få til dette, men lettet og fornøyd med å ikke dra med oss disse 6 kg ekstra i sekken, setter vi oss på den økologiske kaffebaren på andre siden av veien for hotellet. Vi gjør unna litt facebook, skype og nettbankærender, før vi setter kursen opp til Hollywood Boulevard og butikken til BizzyB for å si hei fra Kirsti Billing. Der møter vi en fantastisk nydelig dame fra Norge som har bodd og drevet egen butikk i Hollywood i 14 år. 

Vi har fortsatt ca 5 timer å slå ihjel før vi skal finne veien til LAX, så vi gjør som «alle» andre turister i Hollywood og hopper på en guida bussrute til Hollywood – Beverly Hills – Kjendishjemmene – o.l. Her får vi slått ihjel to timer, og selvom det ikke var like interessant for oss, som våre medturister på bussen, gleder vi oss stort over at bussen har gode seter, sola skinner, og vi slipper å finne ut hvor vi skal ta veien selv. Det er ren luksus å bli kjørt rundt og vist ting vi har sett på tv. Guiden vår en en hysterisk festlig, litt passiv-agressiv gangster dude med 17 ulike konspirasjonsteorier på hvorfor Michael Jackson ikke er død allikevel. Det tar oss ca en time å komme til huset MJ bodde (bor?) i, og den neste timen glemmer guiden seg bort, og husker ikke å vise oss noe mer av Hollywood. Vi kjører forsåvidt gjennom Rodeo Drive, men hele veien er det bare Michael Jacson som gjelder – og pengene han skal ha tjent på sin egen død. Vi koser oss for det, og finner humor i alle sånne karakterer som vi har møtt her i statene. 


Chineese theater



Porten til Micael Jacksons hus


På tide å kjøpe med litt proviant til det som skal bli nesten et døgn på reise. Vi drar til WholeFoods – en helt fantastisk flott helsekostmatbutikk – her kjøper vi både middagen for dagen og en haug med über-bars til veien videre. Vi stikker også innom en enorm skobutikk vi ble tipset om av BizzyB som heter Off Broadway Shoes. Backpackerhjertene våre blør når vi ser utvalget og ikke minst de lave prisene? Vi har ikke plass til så mye som ei skolisse til i sekkene, så vi må gå herfra tomhendte med knuste skohjerter. 

Men nå bærer det videre på nye eventyr. Vi må finne veien til LAX, så satser på at det går en undergrunnsbane dit. Vi finner ut at vi må bytte bane 3 ganger for så å hoppe på en shuttle som går direkte til terminalene. Nå var det ikke meningen å snike på banen, men vi skjønte rett og slett ikke at vi måtte ha nye billetter for hver gang vi bytta spor? Sånn har vi aldri vært borte i i noe annet land, så da det lyste rødt på kortene våre ved første bytte tenkte vi bare at det var en liten feil i automaten. Andre gangen det lyste rødt, begynte vi å skjønne tegninga, og tredje gangen visste vi det.. Vi hadde gjort oss til kriminelle i Los Angeles. Men en dollar her og en dollar der. Begge var vi skjønt enige om at som backpackere så var det å snike på metroen – helt innafor budsjett 🙂

Det tok oss halvannen time å komme til terminal 2. Vi har fortatt nesten to timer til flyet vårt til San Salvador skal gå, så vi tror uvitende og avslappa at vi har god tid? men så feil kan man altså ta. Har du noen gang lurt på hvorfor noen mennesker blir stående ved innsjekkingsskranken, og aldri blir ferdig?? At betjeningen til flyselskapet flyr frem og tilbake med disse menneskenes pass og papirer, ringer og sjekker dataen. Og at disse stakkars menneskene som står der og lager kø, blir mer og mer stressa, forbanna og frustrerte?? Ja, nå kan vi fortelle dere hva som skjer med sånne mennesker – for denne gangen var det nemlig vår tur til å være de menneskene.

Først så var det vanskelig for vår sjekk-inn-dame å skjønne at «ø» er en bokstav i Norge, men ikke i USA. At den internasjonale måten å oversette denne bokstaven på er «oe», og at Kristine Gangfløt er Kristine Gangfloet? Så gikk dette greit. Så ble det sagt at vi trengte visum til Brasil. Vi visste at vi ikke trengte det, men damen bak skranken var veldig i tvil. Dette ordnet seg også da hun fant ut at vi ikke trengte det. Men så kom det som gjorde at det begynte å bli mer stressende? Siden vi ikke hadde returbillett ut av Brasil, men fra Argentina, kunne hun ikke gi oss boardingkortene. Hun sa at brasilianske myndigheter kunne gi flyselskapet bot, og samtidig nekte oss inngang til landet. Hun kunne selv se på billettene våre at vi hadde billett 4 uker senere ut fra Argentina, men dette holdt ikke. Løsningen hun kunne gi oss (nå 65 min til flyet går) er at vi kunne kjøpe en delvis refunderbar flybillett ut av Brasil, slik at hun kunne gi oss boardingkortene og immigrasjonen i Brasil ville slippe oss gjennom. 

Så der står vi altså å krangler frem og tilbake, og forsøker å unngå å kjøpe to ubrukelige, symbolske flybilletter til 1100$ (ca 7000kr), mens klokka til sjekk-inn tikker og tikker. Nå er det ikke kø lenger, det er bare oss igjen ved skranka, med fire i bakkepersonalet som ringer, sjekker pcen, snakker med hverandre og prøver å roe ned oss. Vi gir til slutt opp, og drar frem kortet for å betale disse blodpengene, da hun i ticketskranka sier at billetten vi kjøper er fra Rio til Lima. Det er da det går opp et VELDIG stort lys for en av oss (les Mie:). Vi skal jo mellomlande i Sao Paulo på veien fra Argentina – og Sao Paulo er jo i Brasil. Derfra går flyet videre til Doha!! Det blir mange beskjeder på kort tid, og klokka tikker for å få skrevet ut boardingpass og sendt sekkene av gårde i tide. Men vi har i alle fall kommet gjennom dette syke nåløyet med budsjettet inntakt. Vi kommer til gaten noen minutter før den stenger, da sikkerhetskontrollen på LAX ikke er noe å spøke med.. 

3 flyvninger venter oss, først en 5 timers til San Salvador, 7 timer på flyplassen (!), så 3,5 timer til Lima i Peru, så akkurat nok tid til å boarde neste, og nå sitter vi her da, på den siste strekningen 5 timer til Rio de Janeiro!!! Det er nok bare en time igjen ca, og reisa så langt har gått utrolig smooth. Vi sov de to første flyvningene, men har brukt denne siste på å skrive dette innlegget og redigere litt bilder.  Nå er det Sør-Amerika for våre føtter, og vi gleder oss villt masse!

Vårt første møte med USA svarte til forventningene, og begge er klare på at vi må tilbake igjen. Men da blir det med tom koffert og ikke full ryggsekk 🙂

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.